China Mainland

Så var tiden inne til å forlate Hong Kong. Vi fløy fra Shenzhen flyplass, rett over grensa til Kina. Selv om Hong Kong er kinesisk, er det fortsatt en grenseovergang til fastlands-Kina. I tillegg til den vanlige sikkerhetskontrollen, måtte vi også gå forbi et varmefølsomt kamera. Grensevaktene satt og så på en skjerm for å se om noen av oss hadde feber. Det er fortsatt høy beredskap her etter SARS-epidemien. I tillegg fikk vi utdelt et kort hvor vi skulle svare på om vi hadde hatt feber/hoste/forkjølelsessymptomer, så noen av oss forsøkte så godt vi kunne å ikke hoste idet vi passerte grensevaktene, av frykt for å bli sittende fast i et timelangt avhør og tvungen helseundersøkelse.

Men alle gikk igjennom uten problemer, og så satt vi på flyet. På innenlandsflyreiser i Kina er det heismusikk på flyet. Det går fint an å ikke bli gal, men da må du bestemme deg for det på forhånd. Når vi lander i Kunming, hovedstaden i Yunnan-provinsen, er det like før jeg har sluttet å stritte imot.

Så satt vi på bussen fra flyplassen, og jeg tenkte: Nå er det alvor. Hong Kong var bare leke-Kina. Nå er vi i Kina på ordentlig. Trafikkbildet er kaotisk - biler og sykler overalt, og de kjører omtrent som de vil. Tettheten av bevæpnede politifolk og sikkerhetsvakter er mye større. Vi kjører forbi en bank der det står en pengetransport. Foran den pansrede bilen står en vakt med hjelm på hodet. I hendene knuger han et enormt gevær. Han ser helt vill ut i blikket. I løpet av bussturen min tar iPod-en min kvelden, og den lar seg ikke gjenopplive resten av turen.

Lastebil som frakter bambusstokker. Bambus brukes blant annet til å bygge stillaser som ser svært skrøpelige ut, men som vi blir forsikret om er langt mer solide enn stålstillaser, fordi de er mer bøyelige. Personlig vet jeg ikke hvor trygg hvis jeg skulle jobbe på et stillas som svaiet en meter eller så fram og tilbake på toppen, uten gangbroer, gjerder eller annen sikring. Jeg så flere arbeidere som gikk barbeint, så det skulle bli enklere å klatre mellom bambusstokkene.

Trafikken i Kunming sentrum

Mer trafikk.

Basen vår i Kunming var Yunnan University. Vi blir innkvartert på "foreigner's hotel", der utvekslingsstudentene og utenlandske gjester bor. Vi hadde helt OK hotellrom, med dobbeltrom. Etter det vi kunne se fra internatet over gata, bodde de "vanlige" kinesiske studentene på trange internat med køyesenger. På kvelden tok vårt kinesiske vertskap oss med til en restaurant som serverte vestlig mat. Det viste seg å være en enorm buffet med alle mulige herligheter, både vestlige og kinesiske retter.

Det mest spennende med maten i Kina er at du ikke har noen forutsetning for å gjette hvordan ting smaker før du putter dem i munnen. Når du i tillegg vet at omtrent en tredel smaker meget godt, en tredel meget rart, og den siste tredelen både godt og rart på en gang, så blir det en slags risikosport. Det er heller ikke mulig å gjette seg til om noe er kaldt eller varmt, eller hvor sterkt det er krydret – alt fra knapt saltet til knapt spiselig er helt normalt. Etter et par heller sterke opplevelser tok jeg en bit lotusrot og syntes det smakte friskt og godt. Da var tungen såpass lammet at det ikke var før jeg begynte å svette i ansiktet at jeg forsto hvor sterkt det var.

Reglementet for hotellet. Ifølge vertskapet vårt stengte hotellet halv tolv, men de så helst at vi var tilbake klokka elleve - da det var mange "temptations" i byen. Hva disse fristelsene besto i, ble aldri utbrodert, men overlatt til den enkeltes fantasi. I virkeligheten viste det seg at hotellet egentlig ikke stengte på noe tidspunkt på kvelden.

Utsikten fra hotellrommet

Sist oppdatert 14. desember 2010