< Til forsiden

Hei, verden

Dette er en hilsen til dere tre som fortsatt sjekker bloggen min jevnlig. Jeg er ikke død. Jeg har ikke gitt opp blogging heller. Årsakene til den lave oppdateringsfrekvensen for tida er mange og komplekse. Dels skyldes det at jeg for tida fordyper meg i statistisk og komparativ metode, og har lite tankekraft til overs til å skrive vakkert. Dels skyldes det tap av utstyr. Bilder har vært den viktigste inspirasjonskilden til innlegg på denne bloggen, og da kameraet takket for seg tidlig i februar og havnet i billigere-å-kjøpe-nytt-enn-å-reparere-kategorien, la det en demper på skrivelysten også. I tillegg kunne jeg nevnt at jeg er fattig, sulten og i ferd med å bukke under for en dobbelsidig lungebetennelse, men jeg har lært at det er stygt å lyve, uansett hvor romantisk det måtte høres ut å være ung og lidende kunstner. Det har dessuten blitt meg fortalt at lungebetennelse er ganske ubehagelig og ikke er spesielt romantisk, så takk skal du ha, men nei takk. Nok om det.

Jeg tar forresten stadig nye teknologiske sprang bakover mot steinalderen. Jeg har lenge blitt mobbet for mitt lite snobbete forhold til mobiltelefoner. Min forrige telefon, en Nokia 1100, gikk dukken i slutten av februar, så da var jeg nødt til å kjøpe ny. Valget falt på en elegant Nokia 1200. Til min store forskrekkelse ble denne møtt med ytterliger hånflir fra min søster og svoger da jeg var hjemme i påsken. Denne nye modellen har jo langt flere funksjoner enn den gamle, som polyfone ringetoner og kalender. There's no pleasing some people. Nok om det.

Steinalderen, ja. Det har seg nemlig slik at min nye telefon er på reparasjon.

- Den må nok sendes inn til reparasjon, sa damen i butikken.

- Javel, sa jeg.

- Har du et nummer vi kan nå deg på? spurte damen.

- Da må jeg få låne en telefon, sa jeg.

- Det kan du bare hvis det tar mer enn sju dager, sa damen.

- Da blir det verre, sa jeg.

- Ja, da blir det verre sa damen.

- Men dere kan kanskje sende meg en mail? spurte jeg.

- Ja, men da må jeg jo få mailadressen din, sa damen.

- Ja, men den kan du få, svarte jeg.

Slik gikk det til at Kjetil er uten telefon en ukes tid. Så om du vil ha kontakt, må du sende meg en mail eller noe slikt. Eller skrive brev. Eller komme på besøk eller hva det var man gjorde i gamle dager. Sånn kan det gå.

On this day in 2006:
Ugandabloggen: The day of my return is approaching ...

1 kommentar:

Elisabeth sa...

Hyggelig aa se at du lever - haaper bloggen overlever ogsaa:)Synd jeg ikke bor i Bergen ellers kunne du laant min reservetelefon; tror den er gammel nok til aa falle i smak!

Vel overstaatt paaske, hils fruen og ha ei god helg, saann etterhvert:)

Legg inn en kommentar