I slett lune?

I 1841 sendte Henrik Wergeland inn diktet «Mig selv» til Morgenbladets redaksjon. Foranledningen var en langvarig krangel mellom ham selv og Morgenbladets redaktør, med det fyndige navnet Alfred Bredo Stabell, som kulminerte i en artikkel der Stabell hevdet at Wergeland var «i slett Lune». Som gjensvar til denne artikkelen sendte Wergeland inn det nevnte diktet, som altså begynner med følgende to linjer: «Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et Glimt af Solen forat briste i høi Latter af en Glæde jeg ikke kan forklare mig?».

Diktet ble sendt tilbake til forfatteren med følgende begrunnelse: «Morgen­bladet vil ikke ha videre med deres hån og uhøfligheter mot redaksjonen å gjøre, enten de nu er i bunden eller ubunden stil. Derfor sendes Dem dette tilbake, med den erklæring at Morgenbladet herefter ikke opptar noe fra Dem der De på noen måte er uhøflig mot Morgenbladets redaksjon.»

Den historien bør være kjent for de fleste som fikk ståkarakter i norsk. Men nå har det skjedd en dramatisk utvikling i saken. Saken er nemlig den at Wergeland ville fylt 200 år om han hadde levd i dag (stakkars mann), og denslags kan få nesten hvemsomhelst til å begrave gamle stridigheter. I siste utgave av Morgenbladet kommer dagens redaktør, med det nesten vel så fyndige navnet Alf van der Hagen, med en uforbeholden beklagelse (stilet til «Kjære Hr. Wergeland»), og endelig, etter 167 år, står Wergelands dikt på trykk i Morgenbladet. Redaksjonen lover også å trykke opp igjen flere gamle tekster som vår nasjonaldikter skrev for Morgenbladet i løpet av året som kommer.

Av dette kan vi lære at det aldri er for sent å ta selvkritikk, og at det i visse tilfeller kan lønne seg å være uhøflig mot Morgenbladets redaksjon, i hvert fall i det lange løp.