Om å telle skritt

Jeg har skrevet ironisk om skrittellere tidligere. Det faktum at jeg nå går med skritteller i beltet burde derfor få meg til å se ned med en lett forlegen mine og en kledelig rødme i ansiktet. Så hvorfor, når jeg tidligere har omtalt slike innretninger i så foraktelige ordelag, når jeg så skråsikkert har uttalt at jeg ikke vil ha badevekt en gang, har jeg gått til det skritt (ops, veldig utilsiktet ordspill...) å anskaffe en? Svaret er ganske enkelt at jeg ikke har det. Jeg har nemlig fått en på jobben, med jobbens logo, og beskjed om at nå kan vi se hvem som går mest her. Det er visst blitt en sånn «greie».

Grunn nummer to er at jeg faktisk har begynt å vurdere å gå til innkjøp av badevekt. Jeg har nemlig kommet i skade for å si høyt at jeg har som målsetning å gå ned sju kilo til bryllupet neste sommer. Og i sympati, eller for moro skyld (hva vet jeg?), har hele familien Røse, i tillegg til en kamerat av min kommende svoger, slengt seg på og lovet på tro og ære å slanke seg sju kilo i løpet av året som kommer. Og da kan vel ikke jeg være noe dårligere. Det er jo tross alt jeg som skal være brudgom.

Tilbake til skrittellere. Skal man ha en «aktiv dag», må man etter sigende ha gått minst 10 000 skritt. Hva som ligger i begrepet «aktiv dag» er jeg litt usikker på, men jeg har en følelse av at det betyr at man på ett eller annet plan kan være «fornøyd med seg selv» når dagen er over. En skritteller er med andre ord en innretning for å måle og regulere brukerens selvfølelse. Jentene på jobben sier at det jogging ikke teller, og at skritt man tar under trening må holdes utenom de 10 000. Jeg spurte om trening plutselig ikke er sunt lenger, og om jeg får lov til å telle skritt når jeg løper til bussen. Er det så at skritt man blir svett av ikke teller? Jentene på jobben sier det er bra jeg ikke er kverulant.