Tanzania

Tiden var kommet for å ta farvel med Kenya. Vår venn taxisjåføren hentet oss presis på FOCUS-senteret og fraktet oss trygt ned til Nairobi sentrum i grålysningen.

Et stykke over den tanzanianske grensen blir det plutselig oppstyr framme ved sjåføren. Det virker som om en av passasjene vil ut. Det midt i ødemarka, med verken hus eller veier å se i noen retning. Sjåføren stopper bussen, og mannen legger på sprang tilbake langs veien. Dette kommer som et velkomment avbrekk fra en monoton bussreise for de andre passasjerene, og folk prater livlig, peker og ler.

«Atafika Nairobi,» er det en dame som sier (han kommer til å nå helt til Nairobi), til stor forlystelse for de som sitter rundt, og det ser virkelig ut som han skal forsvinne ut av syne, da han plutselig stopper noen hundre meter bak oss, plukker opp noe fra bakken og løper tilbake igjen. Når han kommer på bussen igjen, har han en mobiltelefon i hånda og et bredt glis om munnen.

Såvidt jeg kan forstå, hadde han sittet med åpent vindu og pratet i telefonen, og så klart å miste den ut av vinduet. Men man anser ikke en ting for tapt før man i det minste har lett. Hvorvidt den fortsatt fungerte er en annen sak. Han satt litt for langt unna i bussen til at jeg fikk spurt ham.

Etter å ha kjørt enda en stund, begynner folk å kikke ut av vinduet. Mannen på raden foran meg dulter til gutten som sitter ved siden av ham, og peker. Så snur han seg mot oss utlendinger og peker for oss også. «Look! Kilimanjaro!» Og der - langt borte, på den andre siden av sletta, nesten usynlig bak disen - tårner fjellet seg opp.

Et fjell. Ikke Kilimanjaro, men med ganske artig form...

Idet bussen stopper på stasjonen i Arusha, kommer en mann på. Han går raskt rett mot oss og informerer oss om at holdeplassen ligger et godt stykke utenfor byen, men at det går en gratis shuttlebuss som vi kan ta inn til sentrum. Vi følger etter ham ut og er plutselig omringet av mennesker som alle snakker i munnen på hverandre:

«Ikke hør på ham!» sier en av dem. «Byen er rett bort i gata her. Dere kan fint gå.»

«Nei, nei!» sier en annen. «Han prøver bare å forvirre dere. Dere må ta en buss. Bli med meg. Bussen min står rett her borte!»

«Nei, bli med meg! Jeg snakket med dere først!»

Jeg finner ut at det er best å ikke si noen ting. Hvis jeg snakker med dem, har jeg plutselig inngått forhandlinger, og vips så skylder man penger til noen. Så jeg går inn på kontoret til Akamba i stedet, med hele halen etter meg.

«Hvem av disse er best egnet til å ta meg med inn til byen?» spør jeg. Mannen bak skranken peker på en av dem. Jeg nikker til ham og tar ham med ut til de andre. Han tar oss med til en minibuss og spør oss hvilket hotell vi vil til, og vi sier at vi vil til Kitundu Guesthouse, som står anbefalt som billig, men bra i Lonely Planet. Mannen kjørte oss til hotellet og slapp oss av der. Før vi gikk, fikk vi et kort i hånden fra et reisebyrå, og om vi ikke skulle ta oss en safaritur når vi først var i byen. Vi sier at det er tanken, men vi vil se oss om litt i byen først. Ingen problem, sier mannen, bare kom innom når det passer.


Kitundu Guesthouse, et enkelt, men rent og veldig rimelig hotell. Damen i skranken snakket ikke så mye engelsk, men vi klarte å kommunisere hvor mange rom vi skulle ha. Vi skal til å bære bagasjen inn på rommene, men damen ser på oss og gnir tommel og pekefinger sammen med en streng mine. «Pesa!» sier hun, swahili for penger. Her er ingen tvil. På dette hotellet er det forskuddsbetaling!

Så begynner ryktene å gå: Det har ankommet nye turister til byen. Med Akamba. Mannen som kjørte oss, har et overtak - han vet hvor vi bor, men siden han ikke fikk napp med det samme, er vi fritt vilt. Overalt hvor vi går dukker det opp reiseagenter. Besøk reisebyrå ditt, bestill tur datt. Avisselgere: «Skal det være en avis, hvor er dere fra?» «Vi er fra Norge,» svarer vi. «Ah, Norway? VG? Dagbla?» Han er dessverre tom for våre hjemlige aviser, men han lover å se om han kan skaffe noen.

Vi prøver å søke tilflukt på en kafé, uten at det hjelper stort. Stadig kommer det folk innom med prospekter, aviser eller visittkort. Til slutt kommer det en mann inn og peiler seg nølende inn på bordet vårt. Han sier at han ikke jobber for noe reisebyrå, men at han har en venn som driver ett. Han gir oss kortet og sier at vennen er en ærlig og redelig mann, og at han anbefaler at vi bruker hans byrå. Så beklager han at han forstyrret oss og går ut igjen. Vi var solgt. Vi fant kontoret til reisebyrået og ble enige om en en-dags-safari i Trangire-parken med lunsj inkludert og til en ganske hyggelig pris og avtaler å møtes dagen etterpå. Målet er å endelig få se sjiraffer ute i naturen.

Arusha ligger i skyggen av Mount Meru, Afrikas femte høyeste fjell. Det skal visst være mulig å gå nesten til toppen, og det er langt mindre traffikert enn storebror Kilimanjaro.