Karibu Kenya

Jeg leser reiseskildringer når jeg reiser, men ikke nødvendigvis skildringer av de stedene jeg reiser til. Jeg begynte på Ma Jians Rødt støv mens vi var på studietur i Kina, men kom ikke lenger enn halvveis. Da jeg kom hjem igjen, gikk det i stampe. Livet fortsatte som før, og det passet ikke lenger å reise i tankene. Derfor la jeg den bort. Da jeg reiste til Uganda ett år senere, tok jeg den fram igjen. Da jeg i sommer reiste tilbake til Afrika, hadde jeg med meg Bruken av verden av Nicolas Bouvier, om en sakte reise fra Sveits til Afghanistan på 50-tallet. Bouvier skriver i forordet til boken:

Når reisetrangen overlever de første angrepene fra den sunne fornuften, begynner du å lete etter gode grunner. Og du finner ingen som holder mål. Sannheten er at du ikke aner hva du skal kalle det som driver deg. Noe i deg vokser og løsner fortøyningene, helt til den dagen du med usikre skritt legger i vei for alvor. En reise klarer seg uten motiver. Den bruker ikke lang tid på å bevise at den står på egne ben, at den er selvtilstrekkelig. Du tror du skal gjøre en reise, men snart er det reisen som gjør - eller tilintetgjør - deg.

I sommer la jeg altså sammen med tre andre ut på en reise gjennom Øst-Afrika. Vi begynte reisen i Uganda, så begynnelsen av historien finner du på Ugandabloggen min. Når reisen nå fortsetter på Boda boda-bloggen, er vi kommet til Kenya. Vi sitter på en gul buss som humper seg vei over en rød, asfaltflekket vei, og det er natt.

Jeg har akkurat rukket å sovne, da jeg våkner av at bussen har stanset. Jeg har kjørt buss denne strekningen tur-retur et par ganger før, så jeg vet at det er mange veisperringer her, men som oftest holder det å stikke en kjekspakke eller en flaske vann ut gjennom døra, så får man passere. Men ikke denne gangen.

«Alle ut!» sier en stemme. «Ta med bagasjen deres»

Utenfor står det en gjeng med politifolk.

«Still opp på to rekker! Kvinner til høyre, menn til venstre!» Så stiller vi oss opp for å bli kroppsvisitert etter tur og få bagasjen gjennomsøkt.

Det blir min tur. «May I see your passport and vaccination card, sir?» sier politimannen. Jeg viser ham begge deler, til tross for at vaksinasjonsbevis ikke er påbudt å ha på seg i Kenya. Mannen studerer passet mitt. «So, where is the receipt for the Visa?» spør han.

«They didn't give.» svarer jeg.

«Why not?» svarer politimannen.

«I don't know!» svarer jeg, som om det var det dummeste spørsmålet i verden. Politimannen ser ut som han forstår at det ikke blir noen ekstra «liten ting» å få fra min side, og han ser ikke ut som han er villig til å spørre rett ut heller, så han legger hele skremselstaktikken til side og bestemmer seg for å være kamerat i stedet.

«It's for your own safety,» sier han. «It's because you are travelling at night. We are searching for weapons. Don't worry. You are safe.» Det har akkurat vært en bombeeksplosjon i Nairobi, så det er sikkert derfor de har økt sikkerheten. Det er likevel bare såvidt de gidder å sjekke sekken min før de slipper meg forbi. Det er terrorister de er ute etter, ikke turister. Vi setter oss på bussen igjen og humper og rister oss videre gjennom natta mot Nairobi.