Jeg sitter på bussen fra Kristiansand til Oslo. Det føles som om vi kjører buss-simulator. Jeg kan ikke føle veien under meg. Jevn asfalt. Ingen humper. Mellom skyene får jeg av og til små glimt av pastellblå himmel. Kanskje får vi sol i kveld.

Bussterminalen i Oslo. Ikke akkurat Kampala dette heller. På vei opp rullebåndet. Vi har utvidet Kristi-himmelfarts-fri denne uka. Det føles som jeg er løslatt på prøve. En uke i virkeligheten før vi skal tilbake til dette merkelige lille samfunnet i Mandal, der samtalene foregår på engelsk, norsk, spansk, thai og swahili om hverandre.

Jeg går på do på bussterminalen. Noen har satt et skudd inne i båsen min. Sprøyta er halvfull av blod. Blodflekket dopapir på gulvet. Medisinen stiller suget, men det er også medisinen som gjør ham syk. Suget vil vende tilbake i morgen med fornyet styrke. En langsom død. På gangbroa mot Oslo City blir jeg stoppet av en mann i førtiåra som ber om penger. Jeg møter blikket hans, men rister på hodet. Welcome to the real world.

Woof. Oslo City. Back into the wardrobe. En ny verden igjen. Oslo City er fortsatt Oslo City. Det er bare blitt mer av det mens jeg har vært borte.

Woof. Ute igjen. Tilbake i virkeligheten. Det er lørdag kveld i Oslo, og det er kaldt. Altfor kaldt til å sove ute. Senere sitter jeg på Sidesporet. De to mennene på nabobordet snakker høyt på engelsk, med afrikansk aksent. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg late som om jeg er der ennå.