Nødrop fra det lille huset i skogen

Min solidaritetsfølelse har nådd et bunnivå denne uka. En eller annen har sagt at man skal tenke globalt og handle lokalt. De siste ukene har jeg tenkt såpass mye globalt at jeg ikke har fått med meg at det er streik på fergene rundt omkring i landet. Og ved midnatt søndag gikk Nesoddbåtene ut i full streik. Det vil si ingen avganger. Nada! Plutselig bor jeg 13 kilometer fra nærmeste bussholdeplass. Siden jeg verken har bil eller lappen, blir det dermed en tanke komplisert å skulle bevege seg ut fra slektsgarden. Så i kveld sitter jeg inne og sturer. Lillebror har lagt seg, det er bare meg og meg hjemme, og TVen har slått seg vrang. Selvfølgelig forsvarer jeg de streikendes rett til å streike. Det skulle bare mangle. Skulle bare ønske de kunne la være å streike akkurat den uka jeg var hjemme og hadde lyst til å treffe folk. Eller for å si det på en annen måte: De må streike så mye de bare orker, så lenge det ikke går utover meg. Sutre, sutre.
Huset i skogen... (arkivfoto)