Oasis of Life

Jeg sitter på Oasis of Life. Det er en restaurant litt utenfor byen. Skiltet i Republic Street reklamerer med «Real British and European Cuisine». Og det er faktisk ett av de få stedene som holder det det lover. Du får skikkelig vestlig mat, og jeg tror ikke det er noen overdrivelse å si at det er det eneste stedet i hele Øst-Uganda du får mør biff (de får det kjørt inn fra en slakter i Kampala). Med andre ord, alltid et populært sted å ta med seg gjester, særlig folk som har vært i Afrika en stund og er blitt litt matleie.

Det er litt dyrt – du må fort ut med 70-80 kroner for en god middag med drikke til – så vi kan ikke gå her altfor ofte, men det er som regel her vi går hvis vi er litt slitne, lengter litt hjem eller har en eller annen liten ting å feire. Av og til ender vi opp her uavhengig av hverandre. I dag var Bjarte på vei ut da jeg gikk inn.

Det har begynt å regne. Skikkelig. De to amerikanske jentene som nettopp kom inn døra, er søkkvåte. Jeg er ennå ikke blitt så afrikansk at jeg nekter å gå ut i regnvær, men det er førti minutter å gå hjem herfra, og det kan bli skikkelig kaldt. Kan se ut som det blir dessert på meg også i dag.

Biffen min er dobbelt så stor som den pleier å være. Jeg skal ikke klage, men når man vanligvis spiser kjøtt maks to ganger i uka, og da bare et par-tre biter med masse ris til, blir en så stor biff en tanke vanskelig å fordøye. Der røyk planen om dessert. Får heller ta en varm kopp te når jeg kommer hjem.

Regnet har løyet til en sakte, tett yr når jeg går ut. Nesten norsk høstregn. Og det er mørkt. Strømmen har gått igjen. Den skulle ha vært fireogtjue timer av og fireogtjue på, men i det siste har den vært av og på hele tiden. Det gjør det en tanke vanskelig å planlegge en del ting, for eksempel bruk av datamaskin.

Dette oppholdet har vært en leksjon i hvor viktig strøm faktisk er. Hvis du går gjennom gata der alle verkstedene ligger en dag det er strøm, arbeider sveiserne som gale. I Kampala finnes det sveisefirmaer som jobber tjuefiretimers skift for tiden. Strømkrisen truer med å knekke økonomien i Uganda. Selv har jeg begynt å stå opp klokka seks i det siste, rett og slett for å utnytte dagslyset.

Det er ikke lenger mulig å ha ferskvarer i kjøleskapet i mer enn et par dager. Kjølediskene på supermarkedene var tvilsomme i utgangspunktet – nå er de fullstendig no-no. Is som kan spises uten å bli syk, er så godt som umulig å få tak i – på Oasis of Life har de sluttet helt å ta det inn. Eplepaien serveres nå med varm custard i stedet.

Ser med andre ord ikke ut som det blir noe te på meg i kveld. Da blir det å krølle seg sammen på haugen med madrasser i stua med et ullteppe rundt seg i stedet, og lese bok i lommelyktlys. En ting man lærer i Afrika er å tilpasse seg. For eksempel er store deler av denne bloggen faktisk kladdet for hånd – rett og slett fordi det ikke har vært strøm til PCen. Jeg vet min gamle norsklærer fra KG ville bli varm om hjertet hvis hun visste det – hun var en tanke nervøs for at jeg skulle glemme håndskriften min, kan jeg huske.

Strømmen kommer tilbake etter rundkjøringa. Te er tilbake på menyen. Og i kveld kan jeg bruke datamaskinen min også.