Lost in Africa

Vi har vært turister denne uka. Backpackere, Lonely Planet style. Når du treffer en annen hvit person i Afrika, må du som regel igjennom det vanlige hilsningsritualet. Man presenterer seg og stiller spørsmål som «So, what are you doing here?» og «So, how long are you staying?». Jeg må innrømme at det ikke er uten en viss stolthet jeg har kunnet svare «volunteer» og ikke «tourist» på det første, og «seven months» og ikke «just passing through» på det andre.

Vi har liksom sett litt ned på turistene mens vi har vært her. Grupper i innleid buss som stopper tre minutter i Mbale for å kjøpe vann på et av supermarkedene, i stedet for gjennom vinduet langs veien som alle andre, på vei til en eller annen lodge ved foten av Mount Elgon. Unge mennesker med identiske ryggsekker og hver sin utgave av Lonely Planet – East Africa i hånden, som sitter i baren på Blue Mango og forteller med glassaktig blikk om alle de «unike» Afrika-opplevelsene de har hatt (som stort sett innbefatter safari i Kenya, gorilla-tracking i Vest-Uganda og strandferie på Zanzibar).

Men denne uka har vi altså sluttet oss til turistenes rekker og fått kjenne på kroppen hvordan det er å faktisk reise i Afrika, ikke bare sitte stille på ett sted. Og jeg må si at min respekt for backpacker-rasen har økt en smule. Jeg mener de har det ikke lett. Alt som kan gå galt, går som regel galt. Men det gir deg jo desto mer å skrive hjem om. Jeg ville lagt ut bilder, men jeg er som kjent lens for digitalkamera for tiden. Så dere får nøye dere med den følgende reiseskildringen som jeg har valgt å kalle Lost in Africa, i beste Bill Bryson-stil. Det er nemlig det alle sier til oss når vi kommer tilbake, etter å ha vært borte en stund. «You were lost!» «Where have you been lost from?»

Lost in Africa
Vi er i Kampala. Det er grytidlig om morgenen – sola har ennå ikke stått opp. Portvakta på Blue Mango har skaffet oss en special hire. Sjåføren viser seg å være Max, en mann som har kjørt oss et par ganger før. Han opererer tydeligvis i området. Vi finner til slutt stasjonen for Jaguar-bussene, og han slipper oss av med en advarsel om at det er mange pene jenter i Rwanda. Vi skal til Rwanda.

Vi går bort til billettluka. «Two tickets to Kigali for seven o’clock,» sier jeg. «We have reservations.» Mannen bak skranken peker på bussen som står klar til å gå. «That is the seven o’clock bus. It is full.» Alle våre protester om at vi faktisk har bestilt billetter på forhånd, er nytteløse. Men hvorfor vil vi ta sju-bussen, vil mannen vite. Den går jo en omvei på ti mil. Det er mye bedre å ta åttebussen. Det er en ekspressbuss, så vi vil være i Kigali klokka tre. Ingenting av dette stemmer med det den samme mannen sa på telefonen dagen før. Men uansett – vi har ikke noe annet valg enn å sette oss og vente en time. Billettene våre er solgt til noen andre, og det ser ikke ut til at mannen har tenkt å kaste noen av.

The first rule of survival in Africa is: Always bring a book.

Vi kommer oss på åttebussen. Den drar – utrolig nok – presis. Vi hadde bestemt oss for å reise så tidlig som mulig. Det er greit å utnytte de kjølige morgentimene, og: man kan jo alltids sove på bussen. Men på bussen er det selvfølgelig radio. På luganda. Ingen av oss kan noe annet på luganda enn «god morgen». Og det virker som det er en uskreven lov i Afrika om at alt skal kjøres på full styrke. Biler kjøres så fort som veien tillater (noe som gjør humpete jordveier uendelig mye tryggere enn gode asfaltveier), og lyden på radioen settes selvfølgelig på fullt. Noe annet ville jo være sløsing med god lydkapasitet.

Etter hvert blir radioen slått av. Og TVen slått på. Det er nemlig DVD-spiller i bussen. Det er Nollywood-film som står på programmet. Nigeria har en blomstrende filmindustri – et slags Afrikas svar på Bollywood, bortsett fra at nivået er ti hakk lavere på alt fra skuespill til teknisk utstyr. Filmen er engelskspråklig, men den er dubbet til luganda – noen har visst bestemt seg for å lære oss språk på denne turen. Og volumet ligger fremdeles en tanke over smertegrensen. På et tidspunkt spør vi konduktøren om han kan skru ned lyden. «Turn down the volume?» spør han med vantro i blikket. «Nooooo…» Et par minutter etterpå blir lyden skrudd ned et halvt hakk. Jeg gir opp prosjektet.

The second rule of survival in Africa is: Whatever you do, don’t get annoyed.

Måten de dubber filmer på i Uganda er for øvrig fascinerende. Det er ett menneske som oversetter hele filmen. Han er ikke skuespiller, men en såkalt VJ, eller Video Jockey. Og han oversetter ikke bare replikkene heller. Han småprater gjennom hele rulleteksten, og fyller også opp replikkløse sekvenser med små kommentarer. «Nå kjører bilen ut av garasjen.» «Denne skuespilleren har gjort stor suksess med filmer som…» osv., osv. Vi rekker tre lugandiserte Nollywood-filmer før vi når Kigali.

Vi kjører vestover fra Kampala for første gang. Det er vest i Uganda at pengene er å finne. Bananplantasjene strekker seg så langt øyet kan se. Vi passerer store flokker med Ankole-kyr med gigantiske horn som får en til å undre seg på hvordan dyret i det hele tatt klarer å holde seg på beina. Et par ganger passerer vi en lastebil fullastet med disse kyra. Du ser bare horna som stikker opp over kanten, som sylkvasse spyd. På toppen av lasteplanet står det en mann i bar overkropp og passer på. Hvis det kommer en uventet hump og han mister balansen, vil han bli spiddet på flere steder.

Vi nærmer oss grensa. Landskapet blir mer og mer øde, mer og mer ulendt. De enorme slettene, sumpene og skogene vi er vant til å se i Uganda blir gradvis avløst av runde, grønne åser. Grenseposten er noe av det mest øde jeg har vært borti. En liten klynge med hus på Uganda-siden, en liten klynge på Rwanda-siden. Som på de fleste andre afrikanske grenseposter, står det et tyvetalls menn rundt de forskjellige kontorene og er veldig behjelpelige med å fortelle deg hvordan du skal fylle ut de forskjellige skjemaene, før de spør om du har penger å veksle. Men vær forsiktig – disse menneskene er profesjonelle svindlere. Jeg har 180 000 shilling å veksle, min mann pønsjer inn 108 000 på kalkulatoren sin, og tror jeg ikke ser det.

The fourth rule of survival in Africa is: Never trust a money changer.

Rwanda. Var det noen som hadde hørt om Rwanda før 1994? Var det noen som hadde hørt om de vakre, grønne åsene, den friske, kjølige lufta, den klare himmelen, de enorme vulkanene? Hvem hadde reist langs de slyngete veiene som snor seg mellom åser og opp og ned over fjell, sett mennesker i fargeglade klær mot alt det grønne som vandrer i flokker oppover og nedover åsene med bylter på hodet, utrettelige, tilsynelatende fra ingensteds til ingensteds? Ikke mange jeg kjenner, i hvert fall.

Hvor går grensen for menneskelig galskap? Hva får tilsynelatende normale mennesker til å gå ut og hakke løs på sine naboer og kolleger med macheter? Hva gikk galt i Rwanda? Åtte hundre tusen tutsier og moderate hutuer ble drept i løpet av de hundre dagene massakrene varte. Hvordan kan noe så grotesk ha funnet sted i et land some r så vakkert? Nasjonen bærer fortsatt sårene i dag, tolv år etter. På gatene ser vi tiggere med avkappede lemmer. Forrige uke kunne vi lese i avisene i Uganda at nye levninger var blitt gravlagt i minnesenteret i Kigali. Hvert år på denne tiden flagger hele landet på halv stang – i hundre dager. Det tar tid å lege sårene.

Vi ankommer Kigali i kveldingen. Bussturen tok ti timer – ikke sju som vi var blitt lovet. Men akkurat det begynner å bli en vanesak. Og her støter vi på første hindring – ingen minibanker. Det vil si: minibanker finnes overalt i byen, men ingen som tar utenlandske kort. Vi hadde med oss en god slump penger, men ikke på noen måte nok. Så da var det ikke noe annet å gjøre enn å utsette problemet til dagen etterpå og gå og trøstespise en rådyr middag på Mille Collines (jada, det derre Hotel Rwanda-hotellet). Biffen var for øvrig ganske seig.

Neste dag legger vi ut på ekspedisjon for å ta ut penger. Vi har spurt rundt, og har relativt sikre kiler på at Bank of Kigali er det eneste stedet i landet som tar VISA. Det foregår slik at du gir kortet og passet ditt til mannen i skranken (etter å ha stått en evighet langs veien). Mannen ser lenge på kortet, på passet, på deg og tilbake på kortet. Han sjekker noe på datamaskinen. Løfter telefonrøret uten å si noe som helst – før han forteller deg at kortet ditt er avvist. Heldigvis hadde jeg to kort med meg. Det gikk på andre forsøk. Så drar han kortet gjennom en gammeldags VISA-maskin, du skriver under, og blir sendt til en annen luke (og en ny kø) for å hente pengene.

The fourth rule of survival in Africa is: Always bring a second credit card. You never know when the one you have will be rejected for no particular reason at all.

Endelig ute av banken bærer det ut til byen for å finne bussen til Lake Kivu. Ifølge Lonely Planet skal den tre timer lange turen gjennom Rwandas grønne åser og forrevne vulkanlandskap være en stor naturopplevelse. Og det er absolutt verdt turen. Selv om den er hakket mer svingete enn det som strengt tatt er behagelig, og selv om turen tilbakelegges sammen med atten andre passasjerer i en fjortenseters matatu.

På vei over fjellet stopper vi ved en av de mange kullovn-i-veikanten-restaurantene. Mannen ved siden av meg kjøper en grillet maiskolbe. Han knekker den i to og gir meg halvparten. I Uganda er vi midt i maissesongen for tiden, og grillet mais selges på hvert gatehjørne. Men det er bare hvit mais. Hvit mais er tungt fordøyelig og generelt ganske smakløst. Den halve kolben jeg sitter med i hånda, derimot, er gul. Skikkelig sweet corn. Det er den beste maisen jeg har smakt på veldig, veldig lenge.

Vel framme ved Lake Kivu støter vi på neste problem. Vi trenger hotell. Det ligger mange av dem langs stranda. Noen er fulle, andre er dyre. Vi går innom et titalls hoteller, uten større hell. Til slutt kommer vi til en bom. Og en bu der det sitter en vakt. Ooops. Ingen vei videre. Dette er grensa til Kongo. Det er fristende å ta en tur over, bare for å si at vi har vært der. Men vi har single entry-visum til Rwanda, og det blir en tanke dyrt å skulle kjøpe nytt visum for å komme inn igjen.

Til slutt finner vi et sted å bo. Lake Kivu er bilharzia-fri, det vil si at det faktisk er ganske trygt å bade der. Men noen av oss har ikke med badetøy. I tillegg er det rett og slett litt kaldt i Rwanda, så det blir ikke noen bading på meg i hvert fall.

Og så tilbake igjen. Først til Kigali. Natt på hotel. Uten myggnett. Er ikke noe særlig malaria her. Vet ikke om jeg har nevnt hvor dypt og inderlig jeg hater myggnettet mitt. Og kaldt om natta. Fantastisk. Så opp lenge før det blir lyst, taxi ned til bussparken, sove på bussen.

Jeg våkner på grensa. I panikk over mangelen på minibanker har jeg tatt ut altfor mye penger. Jeg har altfor mye igjen. Pengevekslerne flokker seg rundt meg. Tolv stykker med hver sin kalkulator som prøver å overbevise meg om at man skal dele og ikke gange når man veksler Rwanda-franc til Uganda-shilling. Jeg blir stående i tjue minutter og kjefte på dem til jeg får de pengene jeg skal ha. I mellomtiden holder bussen på å kjøre fra meg.

Vi tilbringer natta i Bushenyi, hos Vigdis og Helga. Og vi får konstatert det de for så vidt har fortalt oss det siste halve året: det er langt ute på landet – ca. en og en halv gate. Vi er innom både bensinstasjonen og supermarkedet for å sjekke om de har sjokolade i dag. Jeg lurer på hvordan jeg hadde taklet å bo her selv, jobbet for biskopen og dyrket grønnsaker i hagen. Mbale virker plutselig ikke så lite lenger.

På veien til Kampala stopper vi innom Masaka og besøker CRO-prosjektet der. Senteret i Mbale er det eldste – prosjektene i Masaka og Jinja ble opprettet i hhv. 1998 og 2002. I Masaka jobber to av de eldste guttene fra CRO Mbale som frivillige. Vi treffer Mike. George, som var sjef på ungdomssenteret i Mbale, der vi bor, er på påskeferie i Mbale. Vi traff ham så vidt før vi dro. Sånn kan det gå.

Vi drar videre til Kampala før lunsj. Sjekker inn på Blue Mango igjen – for endte gang. Blue Mango hotell har blitt et slags hjem nummer to for oss i Uganda. Damen i resepsjonen gliser bredt hver gang vi kommer inn, og selv taxi-sjåførene utenfor porten kjenner meg igjen når jeg kommer. Men nå er det snart slutt. Dette er nest siste gang vi er i Kampala i denne omgang.

Vi tar buss til Jinja dagen etter. Bussene i Afrika går når de er fulle. Denne gangen tar det lang tid. Vi blir sittende over to timer før vi begynner å bevege på oss.

The fifth rule of survival in Africa is: Always bring a book.

Det er allerede sent på ettermiddagen når vi kommer fram til Jinja, og vi bruker lang til på å finne CRO-senteret. CRO er ikke fullt så kjent i Jinja og Masaka som i Mbale, der alle vet hvor senteret ligger. Så vi rekker bare en kort omvisning før vi må dra videre mot Mbale.

Den aller siste Afrika-bussturen vår i denne omgang – Moses har lovt å kjøre oss til Kampala når vi skal hjem – så det er vel bare passende at vi ender opp med å ta langdistanse-matatu for første gang. Så har vi gjort det også. Anbefales ikke, hvis du ikke da er ute etter en skikkelig Afrika-opplevelse. Det er ingenting som er så afrikansk som å sitte trangt og kjøre styggfort i et vrak av en Toyota Hiace på en skikkelig hullete asfaltvei.

Vi har en uke og to dager igjen på CRO. En uke og to dager til å rydde, pakke, bestemme hva som skal være med hjem, hva som skal bli igjen, ta farvel, gjøre ting for siste gang. En tid for å oppsummere, evaluere, rapportere. Forberede oss på å reise hjem. Ingenting varer evig, selv om man gjerne ville det. Alt må ta slutt. På tide å dra hjem, begynne på noe nytt, fortsette reisen. Men det blir ikke siste gang jeg ser Uganda. Har fått altfor mange venner her. Jeg kommer tilbake. God willingly.

Ja, forresten. Har visst hoppet over en regel. Fant ikke noe sted å putte den inn, men den er nyttig likevel, så jeg slenger den med her:

The third rule of survival in Africa is: Never look in the kitchen.