< Til forsiden

Lys i enden av tunnelen

... Eller grotten for å være mer presis.

Etter å ha forsøkt å finne en annen grotte, eller gryte, eller hva det nå var, som sto levende beskrevet i vår reiseguide fra 2003 med omtrent følgende veibeskrivelse: Ta av fra hovedveien ved kirkegården. Kjør veien til endes til den gamle kirkegården. Ta den litt dårlig merkede stien fra hjørnet av parkeringsplassen. Etter omlag tre hundre meter gjennom krattskog vider terrenget seg ut, og du er straks framme.

Etter å ha tråkket på måfå i forskjellige retninger gjennom tett kratt i tjue minutter, på leting etter en sti som var "litt dårlig merket" i 2003, men som i 2009 rett og slett er forsvunnet.

Etter at Eivind har tråkket i et jordvepsebol, så tre av fire reisekamerater har blitt stukket mer enn én gang hver (gjett hvem som ikke fikk noen stikk ...), og man finner ut at det er på tide å avbryte letingen.

Da er man litt skeptisk når samme reiseguide fra 2003 påstår at dersom man kjører ut på en smal sidevei og stopper ca 1 kilometer før man kommer til et navngitt sted, ved feristskiltet, går 30 meter tilbake og følger den "litt utydelige" stien opp i skogen fra veikanten, vil man finne en fantastisk grotte som man kan utforske på egen hånd.

Mindre skeptisk blir man ikke når veien går gjennom en smal, mørk tunnel med én fil på deling til begge kjøreretninger og porter som kan stenges i begge ender, og strenge adgang forbudt skilt-ved sideveiene, eller når veikanten ved feristskiltet er sperret av et sauegjerde, som det riktignok går an å klatre over, men uten tegn til noen sti, hverken tydelig eller utydelig. Men ved bruk av all den kløktige deduksjon som følger av sju års utdannelse, fant vi ut at dersom det er en ferist i den ene enden av en vei, må det nødvendigvis være en tilsvarende innretning i den andre enden.

Så vi kjører videre, finner det neste feristskiltet, og ganske riktig, grotten ligger akkurat der den skulle. Jeg er fortsatt litt skeptisk når nevnte reiseguide forsikrer oss om at inngangen til høyre er en blindvei, men at den til venstre kommer ut på andre siden etter 600 meter, at det er litt trangt i begynnelsen, men vider seg ut etterhvert. Det viste seg faktisk å stemme, bortsett fra at det var veldig trangt i begynnelsen - sånn gå-sidelengs-smalt - og fortsatte å være veldig trangt hele veien igjennom. Har ikke klaustorofobi til vanlig, altså, og klarte å unngå den store panikken, men må innrømme at det gir en litt kvelende følelse å gå sidelengs i kø gjennom en stupmørk grotte i lyset fra én hodelykt og lykta på min mobiltelefon (katorchi!), uten annet å gå på enn forsikringene fra en noe upålitelig reiseguide fra 2003 om at det finnes en åpning i andre enden. Jeg må innrømme at det var godt å endelig kjenne bevegelse i lufta, og se lyset fra åpningen på den andre siden og se med egne øyne at ja, vi kom gjennom dette også i live.

1 kommentar:

Torill sa...

Heh, jeg kjenner fortsatt klaustrofobifølelsen presse seg opp i halsen, og er faktisk vannvittig glad for at jeg IKKE ble med gjennom!

Legg inn en kommentar