Strøtanker på lesesalen

Her om dagen, da jeg kom på lesesalen, fikk jeg se en gjenglemt Grandiosa i porten. Uheldigvis var det en slik en med pepperoni, som jeg ikke er så veldig glad i, så jeg lot den stå. Heldigvis hadde noen satt den i skyggen, så den ikke skulle tine i den varme vårsola.

På lesesalen trenger man to slags kopper. For det første trenger man en SiB-kopp. SiB-koppen er en stor kaffekopp som man får lov å fylle i kantina til samme pris som en vanlig kaffekopp, altså åtte kroner. I tillegg kan man kjøpe et kaffekort - et klippekort med ti kopper kaffe til seksti kroner, noe som får oss ned i en ganske akseptabel pris selv ved høyt kaffeforbruk. Har forresten sett at en tilsvarende kopp på studentkantinene i Oslo gir rett til gratis kaffe hele semesteret. Grunn nok til å vurdere å søke overflytting til Blindern.

Men å drikke kaffe av termokrus er ikke spesielt hyggelig. Da er det viktig å ha en annen kopp også - en skikkelig kaffekopp med god hank og høy kapasitet, som man kan helle kantinekaffen (eller 7-eleven-kaffen) over på. Jeg lover deg, uansett hvor dårlig kaffen er, blir den mye bedre av å nytes fra et skikkelig kaffekrus. Og når koppen ikke er i bruk, fungerer den utmerket, for eksempel som blomstervase for piperenserblomstene man fikk av kjæresten på Valentinsdagen i fjor, og der kan de stå og lyse opp i en grå hverdag.

Natt til 17. mai var det innbrudd på Sophie Lindstrøms hus der jeg har lesesalsplassen min. Vi fikk beskjed om det på e-post, men jeg var opptatt i familieselskaper på Østlandet hele den uka, så det tok en stund før jeg fikk kommet innom og sjekka. Har ikke så mye verdisaker liggende, men det hadde jo vært kjipt om hadde gjort hærværk på pulten min eller rappet piperenserblomstene eller kaffekoppene mine. For ikke å snakke om hullemaskinen, limstiften, saksa og stiftemaskinen. Store verdier kunne gått tapt.

Uansett, innbruddstyvene brøt seg inn gjennom et vindu som var skjult bak et stillas innpakket i presenning. Hvordan de brøt seg ut vet jeg ikke, men det er godt mulig at de benyttet seg av en utbryter, som henger innenfor flere av dørene på huset. Det ville jeg gjort. Mitt bidrag til neste utgave av Ordbok for det Norske Sprog: «Utbryterkonge - én som kjenner plasseringen av alle nøkkelbrytere i et gitt lokale og også kjenner til hvilke som må holdes inne mens døren åpnes og hvilket som bare skal trykkes inn for så og slippes igjen, før man trykker ned dørhåndtaket, og således er i stand til å evakuere bygningen raskt og effektivt».

Det hender jeg har behov for miljøforandring eller har glemt nøkkelkortet mitt hjemme, og da hender det jeg leser på Ulrikke Pihls hus i stedet (U.Pihl blant venner, U.Phil blant dyslektikere). På en av lesesalene der fant jeg følgende oppslag:

Gratis striper av papir*!!!!!!!! (*Kan brukes som bokmerker, papirkuler, skrive ned han eller hennes telefonnummer, et sunt måltid, boss, eller til og med dine egne tyggegummirester!)

Det var bare én igjen, og jeg valgte å la den henge til noen som kanskje ville trenge den mer enn meg, men alt i alt syntes jeg det var et positivt tiltak. Slike trenger vi flere av.

Nok om det. På tide å vende tankene tilbake mot masteroppgaven min. Ønsker alle en fin dag, og husk, ikke smell med døren! Folk leser - vis hensyn!

Vi kommer tilbake neste uke med en liste over kontorrekvisita man ikke kan greie seg uten på lesesalen, eventuelt fordelene med å benytte en «Notebook» fremfor en vanlig, stasjonær datamaskin, eventuelt noe helt annet, og kanskje på et ganske annet tidspunkt. Den som leser, får se.