Veien til Fløyen. Episode 3 og 4

Tida har løpt litt fra meg. Jeg befinner meg nå i huset i skogen, hjemme for å feire jul. Det begynner å bli lenge siden turen til Fløyen, og jeg finner det derfor nødvendig å avslutte denne føljetongen med to episoder i ett:

Episode 3
Til nye lesere: Vi er på vei mot Fløyen med kamera over skulderen og mange stopp underveis. Så langt har vi passert ett par kaninører, to druknede handlevogner og én ditto bagasjetralle, en slange av betong og en grønn benk. Vi har dessuten forlatt skyggelandet og trådt inn i lyset fra sola som henger som en matt måne over Løvstakken. Men det er fortsatt høst der vi befinner oss, og vi er på vei mot Fløyen, og mot vinteren.

Så var vi framme ved foten av Fløyfjellet. Den første biten av klatringen foregår gjennom trange, brosteinsbelagte gater, med trapper og lange svinger, men snart er vi oppe i Fjellveien, ett av Bergens finere strøk, der sola ennå skinner. Madammen og jeg har aldri vært tilhengere av å gå samme vei til Fløyen to ganger. Vår filosofi er at dersom en vei fører oppover, leder den nok til toppen. Vi bestemte oss derfor å gå til høyre i stedet for til venstre, og endte med å gå Fjellveien til endes. Her var det høst fremdeles. Litt julepynt fant vi likevel på veien:

Høstfarger i Fjellveien. Og sol.

Veien til høyre førte ikke til Fløyen, skulle det vise seg. Ikke med mindre vi var villige til å trosse trapper skiltet med Privat veg og Adgang forbudt, eller trampe gjennom folks hager. Det var vi ikke. Vi prøvde stikkvei etter stikkvei én etter én, men alle endte dødt (tips: når postbilen kommer ryggende mot deg på en vei, er det et tegn på at det neppe finnes noen annen vei i enden av den). Til slutt måtte vi bare bite i det sure gresset og gå hele veien tilbake og ta veien vi faktisk kunne.

Her er vi på vei mot Fløyen, på ordentlig denne gangen. Kona stod og tok bilde av skyggene våre, da det plutselig dukket opp kjentfolk på veien. Walter og Andrew fra Uganda var på vei ned fra Fløyen sammen med en gjeng fra Fantoft studentby, der de aller fleste utvekslingsstudentene i Bergen bor. Jeg spurte om de var ute og nøt været, og fikk til svar at «technically we are enjoying the weather. The sun shines, but we don't feel it.»

Endelig ser det ut til at vi er på riktig spor. Men ennå er vi ikke framme på Fløyen. Vil vi finne veien til topps til slutt? Følg med i siste episode av Veien til Fløyen.

By popular demand
Vi avbryter nok en gang føljetongen med et pauseinnslag. Jeg og kona har laget julegodterier i år og har latt oss inspirere av årets julekalenderbok, Julemysteriet av Jostein Gaarder. Bildet under forestiller det uoverskuelige pilgrimstoget på vei til Betlehem, til Betlehem. Bildet er tatt 11. desember og vi hadde ikke lest den dagen ennå, så vårt lille pilgrimstog inneholder bare elleve pilegrimer. De som har fått julebrevet vårt har sett det før, men her er det altså i stor størrelse:

På bildet: Det lille bjellelammet som har rømt fra det store varemagasinet i byen fordi det ikke orket å høre på alt kjøpesnakket og plingingen fra alle kasseapparatene, fire sauer, Elisabet Hansen fra Norge, barneengelen Umuriel, to hellige konger, engelen Efiriel og sauegjeterne Josva og Jacob. Josva er han med staven. Den bruker han til å slå i bakken og si «Til Betlehem, til Betleham!» når han synes de har stått for lenge på samme sted, og det synes han ofte.

Det var litt vondt å skulle spise alle de små pilegrimene, særlig barneengelen Umuriel og Elisabet Hansen. Kona forbarmet seg over Elisabet, mens jeg pent ble nødt til å gjøre kål på barneengelen. Sauene gled lettere ned. Man kan jo bare late som det er koteletter, eventuelt marsipan. Nok om det. På tide å avslutte føljetongen.

Veien til Fløyen. Episode 4

Dette innlegget har nok tekst allerede. Fra nå av blir det mest bilder:

Et populært utsiktspunkt.

Ooooog ... vi er på toppen. Velkommen til vinteren.

Her måtte vi ta en kakaopause. Legg merke til hvor mørk byen er. Her oppe er sola i ferd med å gå ned bak Løvstakken.

Solnedgang...

 Øverst på Fløyen har de laget en enorm elektrisk adventsstake, som kan sees fra hele byen. Den er penest på avstand ...

Da vi hadde drukket kakaoen og spist mandarinene, og sola nesten var forsvunnet bak fjellene, var det på tide og gå nedover igjen. Men siden vi likevel var i området, måtte vi en tur innom Inger Hanne, som bor oppe i åssiden. Det er nemlig så bratt å gå til Inger Hanne at man må passe på å stikke innom når man først er i området. Heldigvis for oss var Inger Hanne hjemme, og fikk kaffe mens hun spiste nudler. Særs hyggelig var det, og det ble mørkt og kveld før vi fant veien hjemover. Dagen er over, og det er denne føljetongen også. På tide å vende nesa mot øst.