Hvordan komme seg til Mlimani City

27. juni 2007. Min 25-årsdag. Vi befinner oss i Dar Es Salaam, og vi skal på kino. Helt siden Nairobi har vi snakket om at vi ville på kino i Dar, og i dag er siste sjansen. Ifølge Lonely Planet er det bare én kino i byen som viser vestlige filmer. Vi ble derfor en tanke skuffet da vi fant kinoannonsene i en lokal avis på ferga på vei over til Zanzibar, og de eneste tre filmene som sto listet opp, var tre Bollywood-filmer.

Men så kommer vi tilbake til Dar Es Salaam, og utenfor resepsjonen på hotellet, stukket inn i et hull i muren, finner jeg en kinobrosjyre, der det står listet opp både Fantastic 4, Ocean's Thirteen, og noen andre vestlige filmer, i tillegg til de tre nevnte Bollywood-filmene. Så derfor bestemmer vi oss for å prøve å finne kinoen etter lunsj.

Vi finner en taxi-sjåfør. Utenfor restauranten og spør om han kan ta oss med til Mlimani City i Mwenge, der kinoen ligger. Mannen ser en tanke forvirret ut, og spør sjåføren ved siden av om ett eller annet på Swahili. Det viser seg at vår venn taxi-sjåføren hverken vet hvor stedet er, eller snakker veldig godt engelsk, så hans hjelpsomme kamerat tar seg av snakkingen. Vi viser ham brosjyren fra kinoen, og forklarer at vi vil til Mlimani City.

«Dere bør nok bli med meg,» sier han. «Vennen min her har ingen anelse om hvor kinoen den ligger. Jeg vet det. Dere skal ikke til Mlimani City, men til New World Cinema. Det ligger i Mwenge, men et par kilometer lenger borti gata. De viser både vestlige og indiske filmer der.» Vi blir enige om en pris, og så drar vi av gårde.

Etter å ha kjørt både lenge og vel, ankommer vi kinoen. Vi sender taxi-sjåføren avgårde og går for å kjøpe billett. Damen i billettluka kan opplyse om at her vises bare indiske filmer. Hvis vi vil se Ocean's thirteen, må vi til filialen i - jeppjepp - Mlimani City. Taxisjåføren vår har dratt sin kos, så vi må ty til offentlig transport. Damen forklarer at vi skal ta en dala dala (minibuss) til nærmeste bussterminal, der vi må ta en annen minibuss videre.

Å ta offentlig transport i Tanzania er en utfordring, særlig siden det er så som så med engelskkunnskapene til konduktører og sjåfører. Dessuten er det vanlig å kreve mer penger av utlendinger enn hva billetten koster. Vi går på. Jeg spør konduktøren på min haltende swahili hvor mye han skal ha. «Fire hundre,» svarer han. Jeg vet ikke hvor langt det er, men fire hundre shilling per person høres i meste laget ut. «To hundre,&rawuo; sier jeg. «OK. To hundre per pers,» svarer han med et glis, og det går opp for meg at jeg akkurat har tilbudt ham dobbel pris av det han ville ha i utgangspunktet.

Vi kommer fram til bussterminalen og får navigert oss fram til riktig buss. Endelig kommer vi fram til Mlimani City. Det viser seg å være et stort kjøpesenter som er delvis under oppbygging. Vi finner kinoen. Der er alt mørkt. Det sitter noen mennesker ved et bord utenfor. Vi spør dem om kinoen er stengt. Nei, svarer de, men strømmen er gått. Finnes det ikke et aggregat? spør jeg. Jo, det gjør det. Kanskje kommer noen til å sette det på også. Om filmen kommer til å vises klokka tre? Nei, det vet de ikke. Men jeg kan få nummeret til kinosjefen, så kan jeg spørre ham personlig.

Jeg får nummeret, og ringer. Vi har brukt vel halvannen time på å komme hit, og jeg har virkelig ikke lyst til å dra tilbake til byen med uforrettet sak, så jeg smører godt på. «Is this the manager of Century Cinemax?» spør jeg. «Yes,» svarer han, «but now I'm out of the office». «My name is Mr. Hoybraten,» sier jeg. «I've traveled here from Norway to visit your cinema, and I'm wondering if the show is still on for three o'clock.» Mannen lover på tro og ære at filmen kommer til å vises etter planen. Han er bare ute og kjøper bensin til aggregatet.

Så vi setter oss ned og venter. Klokka blir halv tre. Ingenting skjer. Klokka blir tre. Fortsatt like mørkt. Jeg går bort og snakker med en av dem som henger utenfor. Han mener at det nok ikke blir noen film før neste visning, klokka halv fem. Men han snakker ikke så bra engelsk, så jeg klarer ikke å få klarhet i om han faktisk jobber der, eller om han i det hele tatt vet hva han snakker om. Men litt før halv fire kommer strømmen tilbake av seg selv, og det viser seg at joda, filmen skal vises den. Så vi får kjøpt billetter, og setter oss godt til rette. I tillegg til oss er det to andre i salen, så det er ikke akkurat rift om plassene. Filmvisningen går nesten knirkefritt - framviseren henger seg ikke opp mer enn én gang. Og dommen: Clooney og Pitt i storform. Ikke det beste manuset i verden, men veldig gøy likevel. Bedre enn toern, men enern er fortsatt best.