It's politics

Vi er i Kampala igjen. Denne gangen i mer offisielt ærend. Fredskorpset har et såkalt «nettverksmøte», så vi er her for å møte andre fredskorpsere i Uganda. Vi møter opp på hotellet halv ti om morgenen, som avtalt. I tillegg til et par damer som sitter og registrerer oppmøte, er det bare nordmenn til stede. Det går en times tid før afrikanerne begynner å dukke opp.

Ting tar tid i Afrika. Klokka nærmer seg fire, og vi er bare litt over halvveis i sakslista. Med det samme begynner det å hviskes oppe ved podiet. Så blir det annonsert: Vi er nødt til å avslutte så fort som mulig. Det har oppstått en situasjon i byen. De som skal hjem gjennom sentrum trenger å finne ut hvor det er trygt å bevege seg, og aller helst komme seg hjem før det blir mørkt.

Ryktene svirrer. Noen sier de har arrestert Besigye, den mest populære opposisjonskandidaten til presidentvalget. Han kom tilbake til landet for noen uker siden, etter å ha vært i eksil siden forrige presidentvalg. Noen sier baganda-folket har hatt en eller annen slags demonstrasjon, som endte med å bli voldelig. Noen sier det er studentene på Makerere-universitetet som streiker igjen. Det var sammenstøt med politiet der på fredag, som indirekte førte til et dødsfall. Nøyaktig hva som har skjedd, er vanskelig å finne ut, uten å skulle ta turen til sentrum. Det er det ingen av oss som er spesielt lystne på.

Fairway Hotel ligger i god avstand fra sentrum. Det er liten sjanse for at noe skal skje her oppe. Vi blir sittende en gruppe i restauranten og prate. Noen bestemmer seg for å gå på en restaurant oppi gata og spise kvelds der. De kommer heseblesende tilbake. Etter bare så vidt å ha fått bestilt mat, har de blitt jagd ut igjen. Det er innført portforbud fra klokka ni.

Så blir vi sittende på hotellet alle sammen utover kvelden. Jeg og Helga går ut for å trekke frisk luft og blir stående og snakke med vakta. Som mange andre menn i Afrika, bor og jobber han i byen, mens familien bor et annet sted. Det er vanskelig å få jobb på landet, men det er enda vanskeligere å forsørge en hel familie i byen.

Familien hans bor ett eller annet sted i Soroti. En av døtrene hans er bortført av LRA-geriljaen. Av og til klarer noen å rømme, og han får nyheter om henne. Han vet at hun fortsatt er i live. Det er ikke mye håp i øynene hans. «Jeg hadde seks barn,» sier han. «Nå har jeg fem.»

Vi sover trygt. Det blir morgen. For sikkerhets skyld tar vi special hire taxi ned til sentrum. Stoler ikke helt på kollektivtrafikken i dag. Vi finner bussen til Mbale og setter oss inn. Den er ikke mer enn halvfull, så vi må nok belage oss på å vente en stund. Men vi er i hvert fall trygt inne på bussen. Lufta er tørr og varm og full av eksos. Det begynner å klø i halsen og svi i øynene. Snart sitter halve bussen og hoster halvkvalt. Tåregass! Folk begynner å lukke vinduene. Damen som sitter foran meg tvinger vinduet opp igjen. «It will make it worse!» sier hun med en bister mine. «We will choke!»

Sjåføren bestemmer seg i det samme for at dette ikke er noe blivende sted. Han starter motoren og setter av gårde – med halvtom buss, med andre ord stikk i strid med alle regler for busstrafikk i Afrika. Du kjører aldri med tomme seter. Oppe ved Makerere Hill kjører vi gjennom mer tåregass, og vi ser folk som løper langt borte, i den andre enden av gata. Sjåføren stopper og slipper av de selgerne som ikke rakk å hoppe av i bussparken. De virker takknemlige for å ha fått skyss ut av byen.

Ikke før vi kommer hjem og får tak i aviser, får vi det fulle og hele bildet. Ryktene viser seg å stemme. Det var streik på Makerere (streik i dette landet er visst ensbetydende med voldelig aksjon). Det var en baganda-demonstrasjon. Og de har arrestert Besigye. Tre store demonstrasjoner på en gang. Det måtte jo ende i opptøyer. Politikk i Uganda er hakket mer spennende enn hjemme. Det er godt å komme hjem til rolige Mbale.