Støvet har lagt seg. Folk har pakket ned de gule t-skjortene og bananbladene. De fleste butikkene – som har holdt stengt noen dager av frykt for opptøyer – har åpnet igjen. Presidentvalget har kommet og gått, og det meste ser ut til å være tilbake til det vanlige igjen. Og man kan spørre seg om dette valget har forandret noe som helst Det er den samme mannen som sitter på toppen. Landet har gått over fra «nullpartisystem» (les: ettpartisystem) til flerpartisystem, men i realiteten betyr det ikke så mye. Ikke for rikspolitikken i hvert fall. Musevenis parti, NRM, endte opp med mer enn to tredjedeler av mandatene i parlamentet.
Resultatet av presidentvalget var en knusende seier til den sittende presidenten. Museveni fikk i overkant av fire millioner stemmer, mens hovedmotstanderen, Besigye endte opp med to og en halv million. Det er et overveldende flertall. Selv i et land som Uganda skal det mye til å klare å jukse seg til halvannen million stemmer. Likevel kan jeg ikke helt forstå at de internasjonale observatørene så fort slo seg til ro med at dette valget var fritt og rettferdig. Selv om observatørene ikke så noe selv, så har rapportene om uregelmessigheter vært legio. Det var ca. 20.000 stemmestasjoner rundt omkring i landet – langt flere enn man har mulighet til å overvåke.
Dette valget hadde i realiteten to kandidater. Både Ssebana, Obote og Bwanika endte opp med under to prosent av stemmene. I valgkampen ble det foreslått av medlemmer av opposisjonen å gå sammen i en koalisjon under Besigye. Det ble det aldri noe av formelt sett, men i praksis var det vel egentlig det som skjedde. De fleste tilhengerne av de tre andre opposisjonskandidatene endte med å stemme Besigye, siden han var den eneste som hadde en reell sjanse.
Museveni selv stiller for en tredje periode. Inntil i høst hadde man en grense på to perioder, før parlamentet vedtok en grunnlovsendring. Hvorvidt avstemmingen gikk riktig for seg, vet jeg ikke nok til å avgjøre, men ryktene sier at hver stemme kostet to millioner shilling (ca. 7600 kr).
Dette var det første reelle flerpartivalget i Ugandas historie. Men det var også det første valget der mange av velgerne ikke kjente noe alternativ til det sittende regimet. Mange av årets førstegangsvelgere er født etter at Museveni kom til makten. Det virker som om frykt for forandring har vært en viktig faktor i dette valget. Besigye har ikke politisk erfaring. Folk vet ikke hvordan han ville styre. Museveni kjenner de. Og landet har tross alt nytt økonomisk framgang under hans styre, etter at Amin kjørte landet på felgen. Et regimeskifte i Afrika er dessuten sjelden fredelig, og folk, her som andre steder i verden, vil gjerne ha fred. Den eneste regionen der Besigye vant en overveldende seier var i nord (76%!). Folket i nord har lidd under karimajong-krigere som har herjet og stålet kuer siden Museveni kom til makta, og LRA-geriljaen som har voldtatt og lemlestet og bortført barn i området like lenge. Folk i nord har ingen kjærlighet til Museveni.
Hovedinntrykket man sitter igjen med etter valgkampen, er at den var forbausende lite politisk. Museveni valgte å spille på sitt styre så langt, og lovet fortsatt økonomisk framgang og utvikling. Besigye, derimot gikk til valg under slagordet «Vote for change», som vel bare er en annen måte å si «ikke stem på han andre» på. Dekningen i mediene har vært heller skjev. New Vision, den statseide dagsavisa, har gitt mest dekning til Museveni. Daily Monitor, den privateide dagsavisa, har i praksis fungert som et organ for Besigye og gitt de andre opposisjonskandidatene lite spalteplass. En viktig nyvinning i denne valgkampen (selv om Museveni ikke deltok) var en debatt mellom presidentkandidatene på nasjonal TV. Mer utstrakt bruk av massemediene ville gi mer oppmerksomhet til politiske saker, noe denne valgkampen har hatt et sårt behov for.
En annen stor skjevhet i valgkampen var at opposisjonen hadde svært lite tid til å organisere seg etter at forbudet mot partivirksomhet ble opphevet ved folkeavstemming i juli i fjor. Avisene har dessuten rapportert om at NRM har brukt statlige midler til å drive valgkamp for Museveni, noe som er eksplisitt forbudt etter ugandisk valglovgivning.
Den største uregelmessigheten i valgkampen var nok likevel fengslingen og de påfølgende rettssakene mot Besigye. Kort tid etter at han kom tilbake til landet, etter å ha vært i eksil siden 2001, ble han arrestert, siktet for ulovlig besittelse av skytevåpen, høyforræderi og voldtekt. Hvorvidt han er skyldig i det han står tiltalt for, skal jeg ikke ta stilling til, men tidspunktet for arrestasjonen var i hvert fall mistenkelig beleilig for Museveni. Og det at han tilbrakte begynnelsen av valgkampen i fengsel og store deler av den i retten, både for sivil og militær domstol, ga presidenten et stort forsprang. Besigye ble frikjent for voldtekt i går, og ifølge dagens aviser er det lite som tyder på at forræderisaken kommer til å bli tatt opp igjen.
Også rundt selve gjennomføringen av valget var det mange uregelmessigheter. Mange velgere oppdaget på valgdagen at de var slettet fra manntallene fordi man av en eller annen grunn hadde fått det for seg at de var døde. Flere stemmeurner var ikke forseglet. Ved mange stemmestasjoner manglet det materiell. Det er også mistanke om at flere mindreårige fikk lov til å stemme. Flere velgere ble flyttet til en annen stemmestasjon, uten at de fikk vite hvilken. Det er også meldt om flere tilfeller av vold og trusler. Musevenis juridiske rådgiver, Fox Odoi var så uheldig å ble fotografert med en AK-47 i hendene, rettet mot en gruppe menn som ligger på bakken med bar overkropp. Fotografen jobbet for Daily Monitor. Odoi blir sannsynligvis (forhåpentligvis?) stilt for retten.
Til slutt må det nevnes at Besigye ennå ikke har godtatt valgresultatet. Han skal nå prøve dem for retten, slik han gjorde det ved forrige valg, med svært lite hell. Det er ikke mange som tror han kommer til å ha større suksess denne gangen heller. Når det er sagt, er det ting som tyder på at det eneste frie, rettferdige valget i Besigyes bok er et valg der Besigye står igjen som vinner.
Så på spørsmål om dette valget var fritt og rettferdig, må svare bli et rungende TJA! Så vidt jeg kan se er det to trender som har gjort seg gjeldende. Den ene går i retning av mer frihet og demokrati. Selv om det nok har vært mange uregelmessigheter rundt valget, er det færre enn forrige gang. Det har vært mindre vold, og tilsynelatende mindre juks. Den andre går i retning av mer politisk ensretting. Museveni har ikke fått mindre makt under flerpartisystemet – snarere tvert imot. Og det er lite som tyder på at han kommer til å gå av med pensjon med det første. Kanskje har Afrika fått enda en livstidspresident. Det vet vi først ved neste valg, i 2011.
< Til forsiden
In hindsight: Et dypdykk i presidentvalget i Uganda
Dette innlegget handler om:
Acting Now,
Afrika,
Norsk,
Nyheter,
Uganda
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar