Namatala

Prosessen med å velge ut hvem som skal få være med i årets rehabiliteringsklasse fortsetter. I dag har vi vært på tur i Namatala-slummen, sammen med de av barna som har fortalt at de bor der. Nå skal vi hjem til hver og en av dem og sjekke om historiene deres stemmer.

Namatala er ikke den verste slummen i verden. Det er lite som minner om de klassiske bildene man ser på TV, med skakke blikkskur og trange gater fulle av søppel. I Namatala er det tradisjonelle, runde jordhytter som dominerer, og den minner i grunnen mest om den afrikanske landsbygda. Man kan leie en jordhytte her for 5000 shilling i måneden (ca. 20 kr.), men selv det er i stiveste laget for mange av dem som bor her.

Det er mye som ikke stemmer. En som har sagt han bor hos svigerinna si, bor i virkeligheten hos moren. Noen tar oss med til feil hus. Noen viser seg å ha yngre søsken som de ikke har fortalt om (hvis det er flere barn i en familie, tar CRO i de fleste tilfeller bare inn den yngste). Det er langt å gå. Slummen er stor. Det er lenge siden sist jeg ble så solbrent.

Idet vi går forbi en av hyttene, oppdager Carol en liten gutt som sitter i veikanten. Han har ikke noe annet på seg enn en skitten t-skjorte, og han har et dratt uttrykk i ansiktet. Han er en av våre – fra fjorårets rehabiliteringsklasse – en av dem som akkurat har begynt på skolen. Han heter Leese. Det er ikke mer enn en ukes tid siden sist vi så ham på senteret, og da var han sunn og frisk. Nå ser han ut som et skjelett. Carol spør bestemora som sitter ved siden av hvorfor hun ikke har tatt ham med til klinikken på CRO. Hun trekker litt på skuldrene og fortsetter med det hun holder på med.

Det blir raskt tatt affære. Leese og bestemora blir plassert på hver sin boda boda og sendt av gårde til klinikken i hui og hast. Det viser seg heldigvis å ikke være annet enn malaria, og med riktige medisiner, og rikelig med sunn og næringsrik mat, burde han snart være på beina. Men han har ikke blitt stelt godt med hjemme.